Hvordan er det, sånn egentlig?

Jeg vil dele en veldig fin samtale jeg hadde nylig. Jeg og en venninne som ikke har barn snakket oss gjennom alt som har skjedd i sommer. Det var veldig fint å få en “debriefing”. Vi snakket om omveltningene, ønsker for framtiden, hvordan bikkja reagerte, alt mellom himmel og jord. Så setter hun øynene i meg og spør, “men, hvordan kjennes det?”

Jeg skjønte at hun prøvde å forstå opplevelsen. Følelsene som jeg ikke hadde noen anelse om for noen måneder siden. Det er ikke lett å sette ord på, det krever i alle fall ganske mange ord. Det er lett å si “man må bare oppleve det”, men det blir litt for lettvint. Her er et forsøk på å beskrive det ubeskrivelige, på en måte som ville gitt mening for meg selv før jeg fikk barn og ikke visste helt hva det innebar:

Det er litt som å oppdage en ny hobby som er så oppslukende, spennende og viktig at du glemmer alle de andre tingene du likte å gjøre. Den følelsen av “yess, dette er helt riktig” trumfer alt, og da gjør det ikke noe at “hobbyen” krever hele oppmerksomheten din, all din våkne tid og vel så det.

Prioriteringene blir forandret. Det handler ikke om meg lenger. Jeg har aldri vært spesielt forfengelig, men jeg pleide for eksempel å farge håret jevnlig. Nå har jeg ikke farget det siden før småen kom til verden. Det er bare ikke viktig lenger. Det kommer sikkert tilbake, men foreløpig har jeg ingen planer om å ta meg tid til sånne ting.

Dessuten blir man en smule bipolar. Veien mellom pur lykke og bunnløs fortvilelse er veldig kort. Det kan gjøre at man blir en prøvelse å være i hus med til tider. Det har vært tider da jeg har grått like mye som barnet, det kjentes i alle fall slik. Men så fort barnet er fornøyd igjen, er det hele glemt.

Det er også en følelse av kaos som kan være ganske ubehagelig. Det kommer nok delvis av at man blir fratatt døgnrytmen. Det å ikke ha kontroll over når man kan sove er veldig utmattende i lengden. Småens behov kan ikke vente, det spiller ingen rolle at du hadde tenkt å gå på do eller ta en dusj, dine egne behov må bare vente. Til sammen gir det en følelse av å aldri ha fri, aldri lande helt. Huset er fullt av halvkvedede viser som ble avbrutt av at barnet ble urolig, hodet fullt av halvtenkte tanker man ikke rakk å tenke ferdig. Jeg er mer distrè enn noen sinne. Jeg har svidd suppe. I det hele tatt er dette mye mer slitsomt enn min vanlige jobb, selv om jeg bruker mye av dagen i sofaen.

Å amme er en veldig biologisk ting. Veldig pattedyr. Når man ammer blir man minnet på at vi er dyr, noe man gjerne ikke tenker så mye på til daglig. Den samme kjærligheten jeg har for mitt barn, har kua til kalven og purka til grisungene sine. Om noe gir det meg mer respekt for den store jobben husdyra gjør. Ha respekt for maten folkens, det ligger et helt liv bak.