Offentligheten, ved helsestasjonen, har forsynt oss med rikelige mengder materiell, det meste fornuftige saker om sunn ernæring og annet som bringer god helse. Som oftest i runde vendinger, men på ett punkt opplevde jeg kommunikasjonen som temmelig ensidig:

Vi fikk diverse brosjyrer om hvordan man kan klare å få barna til å sove i egen seng, helst på eget rom (og hva man gjør med de endeløse protestene fra barnet som vil tilbake til fellesskapet i dobbeltsengen). Dette er tydelig ingen enkel sak, men hvis man er fast og konsekvent så skal det gå an. Hvorfor man på død og liv skal forskuttere barnets modning på denne måten, står det derimot ingenting om, det er visst en selvfølge. Det er vel en underforstått antagelse om at de voksne vil ha privatliv. Vel, jeg fikk ikke barn for å stue det vekk på et rom, og jeg tror faktisk ikke at et lite barn har vondt av å se foreldrene skifte heller.

Det er ikke det minste rart at småbarna synes det er skummelt å sove alene, det strider jo mot instinktene. Det finnes ingen annen dyreart som legger ungen til å sove helt ensom.

På et eller annet tidspunkt synes nok ungen selv at det er på tide å “flytte ut” av foreldresengen, og jeg ser ingen grunn til å forsere prosessen. Det er mer enn nok tid til å lære dem selvstendighet.

Stort sett må man et stykke inn i den lilla delen av Internett for å finne tanker som dette, så jeg ble veldig glad for å se at en av ammehjelperne er enig med meg: http://www.babyverden.no/blogg/ammehjelper-bloggen/a-sovne-ved-brystet-en-uvane/

Hver og en må selvfølgelig finne en løsning om passer dem, jeg sier bare at den måten som er vanligst her i landet ikke er noen naturlov som alle må følge.