Offentligheten, ved helsestasjonen, har forsynt oss med rikelige mengder materiell, det meste fornuftige saker om sunn ernæring og annet som bringer god helse. Som oftest i runde vendinger, men på ett punkt opplevde jeg kommunikasjonen som temmelig ensidig:

Vi fikk diverse brosjyrer om hvordan man kan klare å få barna til å sove i egen seng, helst på eget rom (og hva man gjør med de endeløse protestene fra barnet som vil tilbake til fellesskapet i dobbeltsengen). Dette er tydelig ingen enkel sak, men hvis man er fast og konsekvent så skal det gå an. Hvorfor man på død og liv skal forskuttere barnets modning på denne måten, står det derimot ingenting om, det er visst en selvfølge. Det er vel en underforstått antagelse om at de voksne vil ha privatliv. Vel, jeg fikk ikke barn for å stue det vekk på et rom, og jeg tror faktisk ikke at et lite barn har vondt av å se foreldrene skifte heller.

Det er ikke det minste rart at småbarna synes det er skummelt å sove alene, det strider jo mot instinktene. Det finnes ingen annen dyreart som legger ungen til å sove helt ensom.

På et eller annet tidspunkt synes nok ungen selv at det er på tide å “flytte ut” av foreldresengen, og jeg ser ingen grunn til å forsere prosessen. Det er mer enn nok tid til å lære dem selvstendighet.

Stort sett må man et stykke inn i den lilla delen av Internett for å finne tanker som dette, så jeg ble veldig glad for å se at en av ammehjelperne er enig med meg: http://www.babyverden.no/blogg/ammehjelper-bloggen/a-sovne-ved-brystet-en-uvane/

Hver og en må selvfølgelig finne en løsning om passer dem, jeg sier bare at den måten som er vanligst her i landet ikke er noen naturlov som alle må følge.

Jeg vil dele en veldig fin samtale jeg hadde nylig. Jeg og en venninne som ikke har barn snakket oss gjennom alt som har skjedd i sommer. Det var veldig fint å få en “debriefing”. Vi snakket om omveltningene, ønsker for framtiden, hvordan bikkja reagerte, alt mellom himmel og jord. Så setter hun øynene i meg og spør, “men, hvordan kjennes det?”

Jeg skjønte at hun prøvde å forstå opplevelsen. Følelsene som jeg ikke hadde noen anelse om for noen måneder siden. Det er ikke lett å sette ord på, det krever i alle fall ganske mange ord. Det er lett å si “man må bare oppleve det”, men det blir litt for lettvint. Her er et forsøk på å beskrive det ubeskrivelige, på en måte som ville gitt mening for meg selv før jeg fikk barn og ikke visste helt hva det innebar:

Det er litt som å oppdage en ny hobby som er så oppslukende, spennende og viktig at du glemmer alle de andre tingene du likte å gjøre. Den følelsen av “yess, dette er helt riktig” trumfer alt, og da gjør det ikke noe at “hobbyen” krever hele oppmerksomheten din, all din våkne tid og vel så det.

Prioriteringene blir forandret. Det handler ikke om meg lenger. Jeg har aldri vært spesielt forfengelig, men jeg pleide for eksempel å farge håret jevnlig. Nå har jeg ikke farget det siden før småen kom til verden. Det er bare ikke viktig lenger. Det kommer sikkert tilbake, men foreløpig har jeg ingen planer om å ta meg tid til sånne ting.

Dessuten blir man en smule bipolar. Veien mellom pur lykke og bunnløs fortvilelse er veldig kort. Det kan gjøre at man blir en prøvelse å være i hus med til tider. Det har vært tider da jeg har grått like mye som barnet, det kjentes i alle fall slik. Men så fort barnet er fornøyd igjen, er det hele glemt.

Det er også en følelse av kaos som kan være ganske ubehagelig. Det kommer nok delvis av at man blir fratatt døgnrytmen. Det å ikke ha kontroll over når man kan sove er veldig utmattende i lengden. Småens behov kan ikke vente, det spiller ingen rolle at du hadde tenkt å gå på do eller ta en dusj, dine egne behov må bare vente. Til sammen gir det en følelse av å aldri ha fri, aldri lande helt. Huset er fullt av halvkvedede viser som ble avbrutt av at barnet ble urolig, hodet fullt av halvtenkte tanker man ikke rakk å tenke ferdig. Jeg er mer distrè enn noen sinne. Jeg har svidd suppe. I det hele tatt er dette mye mer slitsomt enn min vanlige jobb, selv om jeg bruker mye av dagen i sofaen.

Å amme er en veldig biologisk ting. Veldig pattedyr. Når man ammer blir man minnet på at vi er dyr, noe man gjerne ikke tenker så mye på til daglig. Den samme kjærligheten jeg har for mitt barn, har kua til kalven og purka til grisungene sine. Om noe gir det meg mer respekt for den store jobben husdyra gjør. Ha respekt for maten folkens, det ligger et helt liv bak.

I det hele tatt er det noe jeg virkelig unner alle å oppleve, og jeg ville gladt gjort det igjen.

Ble du litt klokere? 🙂

Mens jeg ventet på Alfred leste jeg alt jeg kom over av spedbarnsrelatert lektyre, jeg hadde tross alt ikke gjort dette før og tenkte det var fint å være litt forberedt. Det hjalp sikkert, men det var sannelig mye som ikke sto i bøkene også. Herunder følger et utvalg ting jeg gjerne skulle ha visst:

Etter en halv dags faste og mange timer liggende pal på ryggen, kan det kreve litt jobb å få systemet i gang igjen. Ta imot all sviskejusen du kan få, og be gjerne om noe for å få i gang magen. Å trykke og presse er nemlig ikke bra for operasjonssåret. Ikke for bekkenbunnen heller, så det rådet gjelder de som har trøkt ut ungen selv også.

Man blør i ukevis etter en fødsel, uansett keisersnitt eller ikke. Masse. Typ, det ser ut som noen har dødd i toalettet hver gang du har brukt det. Det gir jo mening – hvis det stemmer at livmoren har vokst til tusen ganger sin vanlige størrelse, så gir det seg selv at det er litt mer å skifte ut enn i en vanlig mens.

Ikke forvent å få gjort noe som helst i barseltiden. Det var det forsåvidt noen som sa på forhånd, men jeg ble likevel overrumplet over hvor bokstavelig det er ment å tolkes. Tenk deg følgende tidsregnskap: Junior vil ha mat hver andre time, og hver mating tar en halvtime. Det er 25 % av dagen bare der. Multitaskingen begrenser seg stort sett til at det går an å se på TV eller holde en samtale mens ungen henger fast, men ikke stort mer. Sannsynligvis trengs det også et skift i løpet av de to timene, og litt bæring og byssing, særlig hvis du har kommet i skade for å spise erter (mer om det nedenfor). Huset mitt er fullt av halvkvedede viser: Jeg rakk å ta ut av den ene etasjen i oppvaskmaskinen, eller henge opp litt av det våte tøyet, eller klippe neglene på den ene hånda, før sjefen ønsket servering. Heldigvis forteller ammehormonene at det er ingenting som haster, og klesvasken blir ikke furten over å måtte vente.

Kostholdsråd for ammende sier stort sett “spis sunt, unngå ting som er giftig.” Det de ikke sier, er at mange egenskaper fra maten går over i melka, også dens evne til å lage gass. Så, for din egen mentale helse, unngå alt det går an å få vondt i magen av. Selv om ikke du selv får boblemage av brus eller kål, så kan du banne på at ungen får det.

Hva ville du tilføyd til en slik liste?

Ingenting hadde kunnet forberede meg på den intense lykkefølelsen som har fylt meg helt siden operasjonen. Her og nå er alt perfekt, jeg koser meg sånn med den lille bylten at alt annet blir uviktig. Jeg har mer enn nok med å bare ligge og se og se på ham, har ikke kjedet meg ett sekund. Andre gjøremål får bare vente. Heldigvis har familien stilt opp som helter, slik at vi har fått ro til å bruke tiden på å bli kjent med nykomlingen.

Babyrusen kom ganske uforvarende. Tvert imot hadde jeg mentalt forberedt meg på at det kunne bli tøft, og at det kunne være noe galt med barnet eller at det kunne ta tid å få varme følelser for ham. Men da han ble lagt på brystet mitt (eller snarere tvers over halsen, mer om det senere), var det kjærlighet ved første klynk.

Barseltårene renner og det er utelukkende gledestårer.