Dette er en rant, en frustrasjonspost om den intense motstanden en del folk har når folk de kjenner forandrer livet sitt til det bedre.

Når du tar valg om å redusere forbruket, vil det alltid være noen som sier “du kan ikke kalle deg miljøvennlig så lenge du gjør X” eller “Så du har sluttet med X, men du gjør fortsatt Y som er mye mer skadelig“. Gehalten i slike utsagn er varierende. De kan kjennes som et slag i fjeset uansett, og er temmelig vanlige å få høre når man tar utradisjonelle valg.

Til dere som har behov for å si slike ting har jeg tre ting å si:

1. Man må starte et sted. Det tar tid å legge om vaner, og når man har begrenset med tid må man også ta noen avveininger, velge enkle løsninger der det er fornuftig og spare der det har størst betydning.

2. Det er viktig å ikke nekte seg selv sine favoritter. Alle har noen “guilty pleasures”. En av mine er tørrshampo – jeg elsker den lette følelsen i håret, så jeg bruker det selv om jeg vet at drivgassene ikke er så bra. Jeg tror at når du ser dagen under ett, så kommer jeg likevel ganske godt ut. Tar du bort alt du liker, er sjansen stor for at du kommer til å gi opp hele prosjektet før primstaven snus, og da er man jo like langt.

3. Slike beskyldninger hjelper ikke. Det eneste de fører til, er at du som sier det kan overbevise deg selv om at du ikke trenger å forandre noe i livet ditt. Du kjenner på følelsen av at du også burde gjøre noe, men du er ikke villig til å gjøre det nå, og du beskytter deg selv ved å angripe mine valg. Forståelig, men like fullt dårlig gjort. Det er behagelig å jekke ned andre litt. Hvis de som prøver å gjøre noe som du ikke er villig til egentlig er hyklerske og litt dumme, så trenger ikke du å gjøre noe.

Mine valg inneholder ikke noe krav om at du skal følge etter. Hvis du er interessert i å diskutere valg og hva som er lurt å gjøre, så kan vi gjerne snakke hele kvelden. Men jeg er lei av å “trøste” deg som er full av motstand og skal lufte alle dine motforestillinger på en gang. Det er greit for meg at du elsker kylling, men siden du må snakke så mye om det, så kanskje det betyr at det innerst inne ikke er helt greit for deg?

Det er naturlig å ha motstand mot nye og uvante tanker. Det kan oppleves som et angrep på selvbildet når noen tar valg som får dine til å framstå som mindreverdige. Det fine ordet for slikt ubehag er kognitiv dissonans. Det faller hjernen helt naturlig å prøve å gjenopprette balansen ved å finne feil ved det du ikke har. I møte med en idrettsutøver vil jeg sannsynligvis føle meg fysisk inadekvat. Hvis jeg kompenserte for dette ved å snakke om alt de går glipp av når de bruker mye tid på trening, ville jeg fremstå som en ufølsom og negativ dust. Jeg ville heller spørre om hvilke triks de har for å få tid til alt annet. Like dårlig gjort er det å møte en veganer med å snakke om hvor deilig du synes kjøtt er, når man kan vise en mer åpen holdning ved å spørre hva som er trikset for å bli god og mett, hva slags ferdigmat man bruker, hva man bruker istedenfor X eller hva som er favorittretten. Da får man også mye bedre svar tilbake!

Kjenner du deg igjen? Del i kommentarfeltet!