Ingenting hadde kunnet forberede meg på den intense lykkefølelsen som har fylt meg helt siden operasjonen. Her og nå er alt perfekt, jeg koser meg sånn med den lille bylten at alt annet blir uviktig. Jeg har mer enn nok med å bare ligge og se og se på ham, har ikke kjedet meg ett sekund. Andre gjøremål får bare vente. Heldigvis har familien stilt opp som helter, slik at vi har fått ro til å bruke tiden på å bli kjent med nykomlingen.

Babyrusen kom ganske uforvarende. Tvert imot hadde jeg mentalt forberedt meg på at det kunne bli tøft, og at det kunne være noe galt med barnet eller at det kunne ta tid å få varme følelser for ham. Men da han ble lagt på brystet mitt (eller snarere tvers over halsen, mer om det senere), var det kjærlighet ved første klynk.

Barseltårene renner og det er utelukkende gledestårer.