Til deg som vurderer å søke Teach First

Denne posten er ment som en advarsel til de som vurderer å søke på lederutviklingsprogrammet Teach First Norway (TFN) for nyutdannede mastere i realfag. For at du skal ha noe mer enn promo-materiellet å basere avgjørelsen på. Det har tatt flere år før jeg i det hele tatt har orket å snakke om dette året av livet mitt. Det skal sies at andre har hatt andre erfaringer enn meg. Anse dette som en del av bildet av hva TFN kan være.

Før jeg søkte hørte jeg på erfaringer fra en som hadde vært med i programmet: “Jeg gråt hver kveld. Tenk deg veldig godt om før du takker ja til dette.” TFN-lederne visste nok at det fantes slike erfaringer, for de rådet oss til å ikke høre så mye på tidligere kandidater. “Programmet blir evaluert hele tiden, og det har blitt mye bedre bare siden i fjor.” Det sier de sikkert fremdeles.

I dag ønsker jeg at jeg hadde hørt mer på den tidligere kandidaten.

Jeg var sikker på at jeg ville klare det, jeg var jo vant til krevende studier og hardt arbeid i perioder. Men 100% stilling + 100% studier er hardt for selv den beste, og kommer man litt skjevt ut kan det bli ødeleggende. Jeg har brukt mye tid på å finne ut hva som gikk galt. Her har jeg prøvd å beskrive noe av det, uten å identifisere personer.

Jeg ble plassert på en skole der læringsressursene i matematikk besto av en lærebok og en stabel konkreter i et kott (konkreter er lærerspråk for demonstrasjonsmateriell, spill, alt man kan ta på og utforske). Ingen lærerveiledning, ingen digitale læreverk, ingen tidligere årsplaner, og med unntak av noen få kompendier og prøver fantes det ikke noe materiell fra tidligere år – ikke som noen viste meg i alle fall. Alle som har jobbet i skolen vet at det tar enormt mye tid å ha et kurs for første gang, selv når man har alt av ressurser tilgjengelig. Å legge opp et kurs helt fra scratch er for viderekomne.

Vi var organisert i et team. Uheldigvis for meg dreide teamarbeidet seg om linjefagene og inkluderte i liten grad fellesfagene (som jeg skulle undervise i). Det var en annen TFN-kandidat på samme skole, noe som i utgangspunktet var en god regel. Dessverre jobbet denne kandidaten på en annen studieretning. Jeg kunne nok samarbeidet mer med den andre kandidaten, men det kjentes ikke naturlig å jobbe veldig tett, både fordi vi hadde ulike kurs, og fordi vi jobbet i ulike fløyer en god gåtur unna hverandre. Våre veier krysset ikke hverandre, med mindre vi lagde avtaler om å treffes. Gjennom programmet hadde vi en mentor, som var velmenende på alle måter, men som mye av tiden hadde mer enn nok med sitt eget og i liten grad adresserte mitt grunnleggende problem: Hvordan rekke over det som kreves med de tilgjengelige ressursene? TFN stilte høye krav til hva kandidatene skulle produsere.  Å lage spennende, lettfattelige og engasjerende undervisningsopplegg ut fra de få ressursene og den knappe tiden jeg hadde til rådighet var ingen nybegynneroppgave.

Kurset skulle jeg dele med en annen lærer som også var nyansatt, og strevde enda verre enn jeg gjorde. Spørsmålet “Kan du forklare meg hva funksjoner er?” noen uker før vi skulle undervise i funksjoner, illustrerer forutsetningene til denne kollegaen (som i likhet med meg havnet langt ned på felgen, og holdt ut kortere enn jeg gjorde).

Min leder, som ved flere anledninger åpent uttrykte sin motvilje mot TFN, gjorde det klart at jeg måtte ha en målbar vurderingssituasjon med feedback til eleven for hver økt. I dag virker dette kravet helt absurd for meg, men det var seriøst ment og jeg gjorde så godt jeg kunne for å levere. Jeg hadde ett kurs med én økt i uka for 90 elever og ett kurs med to økter i uka for 45 elever. Det sier seg selv at å vurdere 180 elevarbeider i uka ikke er praktisk mulig, da gjør man ikke annet. Det var også et skjemavelde av en annen verden. Jeg har to digre permer stappfulle av ukesrefleksjoner, egenvurderingsskjemaer og undervisningsplaner. Noe av det hørte til PPU-utdanningen, i tillegg var det en del knyttet til lederutviklingsdelen.

I sum ble det for mye.

Mantraet fra TFN-ledelsen var “Hold ut. Det er meningen at det skal være hardt, men det blir bedre. Du ble valgt ut fordi du har det som skal til“. Dette rådet fikk meg til å holde ut lenger enn jeg tålte. Det ble ikke bedre.

Jeg prøvde lenge å komme over vannet ved å jobbe om kveldene. Den dyrekjøpte erfaringen ble at det er ikke mulig å jobbe fra 8 til 8 pluss helger over lengre tid – i hvert fall ikke når man opplever at det likevel ikke nytter. Jeg var som sagt ikke fremmed for å jobbe mye; gjennom studiet hadde jeg hele tiden holdt en raskere progresjon enn normen, og på det meste hadde jeg tre ulike bijobber uten at det gikk utover karakterene. Men denne gangen var det bare ikke nok timer i døgnet til å gjøre den jobben som ble forventet.

Det hjalp ikke at jeg gjennomgikk et bittert samlivsbrudd den høsten. Det er en grense for hvor lenge selv den mest forståelsesfulle livspartner kan holde ut med en som aldri er til stede. Jeg klandrer ham ikke. (Etter en lang og vond prosess fant vi til slutt tilbake til hverandre og seiler i dag mot happily ever after, styrket av motgangen.)

Utslitt og motløs gikk jeg inn i en depresjon som forverret seg med tiden og etter som tiden gikk gjorde det vanskelig å fungere. Det tok lang tid å komme tilbake, og fremdeles er det ting fra denne tiden som er vanskelig å snakke om og kan sette meg helt ut.

Photo: Joana Pereira
Photo: Joana Pereira

Det endte med avskjed på grått papir. Hvis de hadde medfølelse, viste de det ikke. Min leder uttrykte kun medfølelse med elevene, som hadde blitt utsatt for en så elendig lærer som meg. Selvfølgelig bittert å høre når man har jobbet seg helseløs for de samme elevene. Videre hadde jeg “dårlig elevsyn”, og dessuten burde jeg ha hjulpet og coachet kollegaen som sluttet mer (mens jeg selv var akkurat like nyansatt og kunne trengt slik hjelp selv). En annen leder sa at jeg nektet å rette meg etter veiledning (i virkeligheten hadde jeg ved flere anledninger etterspurt mer veiledning og hjelp). I dag tenker jeg at det nok var behagelig for ledelsen å legge hele skylden for havariet på meg, som uansett hadde sparken, og på den måten frita skolen for ansvar. Den gangen internaliserte jeg alt sammen, og raste dypere ned i depresjonen. Endatil kvitterte TFN med at jeg burde være takknemlig for at jeg hadde fått være med i programmet i et år. Hva det skulle bety, er jeg fortsatt ikke sikker på. En ting jeg er sikker på er at jeg mye heller ville ha tatt PPU på vanlig måte med studielån, hvis jeg visste det jeg vet i dag. Så hadde jeg kanskje beholdt helsa også.

Jeg hadde aldri, aldri godtatt slike arbeidsforhold igjen, jeg hadde sluttet på flekken fra en slik arbeidssituasjon nå som jeg har erfart hvordan det kan og bør være på en skole. I dag er jeg en habil lærer for 30 flotte unge mennesker som skamroser meg i alle evalueringer, foresatte trygler meg om å følge klassen videre (selv om jeg forklarer at det ikke er jeg som bestemmer det), og ledelsen gir meg de beste skussmål. Jeg har så smått begynt å våge å tro på at jeg ikke er så elendig som TFN skulle ha det til.

Alt er ikke perfekt her heller, men elementære ting som å fordele byrdene så rettferdig som mulig, koble nyansatte med erfarne, hjelpe hverandre og lette jobben for nye folk ved å dele alt man har av oppgaver og opplegg, har de i det minste skjønt.

Dette høres kanskje utrolig ut. Jeg kan forsikre om at det ikke er noen overdrivelser her, tvert imot kunne jeg ha skrevet mye mer. Takk for oppmerksomheten.

Loading Facebook Comments ...

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *